Jeg er Den Første Berører.
Aina Villanger
1.
Jeg er Den Første Berører.
Det innledende frøet,
urhudcellen,
som var før alt skjedde,
før stamcellemoren.
Før himmelen, før jorda, før gudene, før menneskene, å lenge før forståelse.
Og ingen kan plukke meg fra hverandre, bit for bit, som en sammensatt personlighet.
Jeg dør og oppstår hvert sekund.
Jeg har vært selveksisterende så lenge jeg kan huske.
For jeg ble ikke født, jeg ble skapt
slik et eple faller til bakken når det er modent.
Uten bråk.
Bare begynnelser.
Og celluloseslør.
2.
En slimhylse omfavnet meg,
og lyd og lukt var nå manifestert.
Da alt dette hadde skjedd, kunne resten fortsette å skje.
Varmen oppstod i rødheten.
Bevegelsen i grønnheten.
Humøret i svartheten.
Og når disse blandet seg strålte sæden ut som en grå slange.
Noen sa det lignet et sumplandskap utenfor,
andre sa det plutselig hadde kommet kolonier østfra,
flagellater som slo seg sammen med de nordfra.
Jeg var allerede blitt mange.
Det var forbindelse og nærkontakt på tvers av former og krefter.
Og eimen av oss var skrekkelig i begynnelsen.
Som asparges.
3.
Etter tre år bøyde alle fargene seg for blåheten,
som var vokst til store følelser.
Og det var da vi begynte å spre oss på en annen måte enn før.
Som fluer.
Alt begynte å bli uoversiktlig.
Fargene ble uklare og skjelvingene umotiverte,
som et hav av små stikk som steilet og krasjet mot hverandre.
Helt ute av kontroll, nesten kaotisk.
Som om vi var krigere. Som om det faktisk var krig?
Mange ble drept.
Spist døde eller levende.
Vi hadde jo ingen planer eller ideer.
Vi fortsatte bare å gro.
Mange ønsket noe, men de fleste ville bare være sammen med de andre,
så nær som mulig.
Da var det en som reiste seg og sa: vi er ikke kommet hit bare for å dø, er vi vel?
En annen sa da: ikke ta på meg!
Ja, det er alltid noen utbrytere, vet du.
Vi som ikke visste noe annet klumpet oss mer sammen,
rundt oss gurglet det seige stoffet.
Fetthinnen strammet seg til.
Vi var nok redde.
Men arvematerialet var det ingen som tvilte på.
4.
Det var ikke lett å ta seg ut derfra.
Men de som klarte det var sterke nok til å ta med seg sine nærmeste,
de holdt revnen åpen, tok tak i den nestes hånd og hjalp den ut.
Og den neste, og den neste.
Utenfor substansen så vi ingenting annet enn et uutholdelig vakkert lys.
Øynene våre krympet seg, vi forstod at vi ikke trengte dem,
og membranen vår var nå sterk nok til å kunne tåle himmelrommets stråling
og skogens sus.
Det var da sola lukket øyet sitt for første gang,
og fuglene begynte å krabbe opp fra havet.
De sang for alle oss som kom så lenge etter og hadde så lite innsikt,
som de puslete forsøkene vi egentlig er.
Da sa den store hvalen:
Kom, la oss svømme lenger ut og leke med de andre rare skapningene.
Og slik fortsatte det.
Resten er vind i ospeløv og økende bylarm.
Skrevet i dypet av trærnes årringer, lysår for lysår.
5.
Nå sitter jeg på en myk, rød fløyelspute lengst inne i det innerste,
og strikker ullsokker til alle de milliarder søskenbarna mine.
Åh ja, du kan tro det er mange som har gått bort med tida.
Heldigvis har jeg aldri brydd meg om tall eller målinger.
Jeg er bare en som ekspanderer uvilkårlig,
og håper at de som kommer etter meg får oppleve ømhet,
bare et lite streif,
en eller annen gang i løpet av sin timelange eksistens.
Her inne,
i mitt lille kammer,
fins nemlig kimen til den sansen som ennå ikke er oppdaget.
Den åpnende krets eller den vaklende substans, kunne man kanskje kalt den.
En berøringstunell som kan føre jeget vårt til det stedet det aldri befinner seg.
Nei, det er ikke mange som når inn hit.
Bak bakteriesløret.
Da må man virkelig konsentrere seg!
Eller helst bare slappe av.
Bare puste den amøbiske pusten som et embryo mestrer så lett.
Jeg forstår alle som er skeptiske eller nervøse når de trer over terskelen til en ny dimensjon,
men jeg kan forsikre deg om at det ikke fins noen bøker om dette.
Ingen lærdom å hente, ingen hensikt,
bare en slags dyp, innpakket våke.
Varmt som ullvann.
Nifst som lysosomfjær.
Vakkert som uroens arie.
6.
Noen ganger, når jeg vandrer rundt i verden,
er det mange som nekter meg adgang,
som om jeg var et skummelt virus.
Vasket, eller simpelthen klødd bort, blir jeg.
Og hvem kan anklage dem, de vet jo ikke en gang hva jeg er.
Eller hva jeg egentlig vil?
En slik uvisshet er uutholdelig, det forstår til og med jeg,
som kan være ganske utålmodig av meg og tidvis formere meg lysraskt.
Men jeg kan også kommunisere med omgivelsene mine og
respondere på endringer i miljøet.
Den metabolismen jeg sokner til er faktisk rein og sann,
og ondskap fins bare når det onde skal fordrives!
Vel, jeg vet at dette ikke er noe nytt,
vi kommer jo alle bare fra det som allerede fins.
Fulle av sukker, proteiner og fett.
7.
På hudspråket heter det: Et virus alene kan ikke løfte et tungt teppe,
flere må løfte det sammen.
Og disse instruksjonene er for den som ignorerer sjelens fiender.
Du skal vite at den spektralverdenen jeg opererer i, ikke egentlig er metafysisk.
Som om verden faktisk var fysisk!
Nei, jeg snakker fra en tid som for lengst er forbi.
Fra dyptida.
Vårtimen.
Der hvor alle minner ligger i dvale, og våkner opp de få gangene en lar seg trekke inn i den kloroplastersonen som kalles opprinnelsens rike.
Astraltilstanden.
Der hvor alt kan skje.
Hvis man går inn i det universaldypet og legger seg i en enkel ekstremposisjon,
med hendene vendt oppover og en stein på magen,
og lar fuglunger, svamper og høstløv få komme,
lar svarte hull og svart håp få utfolde seg fritt,
så vil vi alle stå urokkelig i våre hudkapper.
Stødige som stjerner,
delelige som atomer,
rensket av pur celleånding.
8.
Jeg, Den Eneste Ene,
er det skjultes skjulte.
Jeg er spiralnerven som gjennomstråler alt og alle,
jeg er inni tankeorganet ditt,
i dypet av hjertekjøttet ditt,
bakerst på universets bøyde nakke.
Og ingenting kan få meg til å slå sprekker,
selv om jeg er skjør og eldgammel.
Jeg snakker fra det stedet som ikke fins
annet enn i bevisstheten inni ethvert froskeegg.
Og den reptilstemmen som flommer ut herfra kommer ikke fra meg,
jeg er bare substansen som lydpartiklene flyter gjennom,
som en vind,
et nys,
som legger ut på en spiralformet reise gjennom kroppsmørket,
streifer over millioner florerende cellekjerner i det glemte underhudsteppet,
pipler gjennom lagene og smøres mykt ut på overhuden,
strekker seg opp mot sollyset,
for så til sist å treffe vårt alles bortkomne jeg,
i punktet
hvor sjelens såre føtter befinner seg.
9.
Vel, når vi alle nå skal utvikle oss,
miste oss selv litt og bli berørte,
vil farger og klimpring bestemme atmosfæren.
Vibrasjoner vil følge viljen til å ikke ville,
og klanger og hender skal lede oss,
mot klukkende bekker,
mot eventyrets hudløse orden.